Journalistikk, medier og samfunn

Langsomt tv med appell 19/06/2011

Denne helgen har TVen stått på uvanlig mange timer hjemme hos oss. Vi må minst tilbake til Ski-VM i Holmenkollen for å finne noe lignende. Da var det Therese Johaugs, Petter Northugs og Marit Bjørgens skogsturer i Nordmarka som var gjenstand for oppmerksomheten. Nå er det MS Nord Norges seilas langs norskekysten.

NRK har tatt mål av seg til å direktesende hele turen fra Bergen til Kirkenes, og allerede første kvelden var over 1,3 millioner nordmenn innom sendingen. I løpet av helgen virker det som om oppmerksomheten rundt prosjektet bare har økt. I alle fall kommer det stadige meldinger gjennom sosiale medier som signaliserer at nordmenn i inn- og utland prioriterer NRK2.

Men hva er det egentlig som har skjedd? Hvorfor denne oppmerksomheten?

Jeg vil tippe at både NRKs egne folk, så vel som mediekommentatorer land og strand vil analysere prosjektet grundig i dagene og ukene som kommer, så min foreløpige analyse må tas som nettopp det – en foreløpig refleksjon mens båten – og tv-sendingen – bare er halvveis på sin reise.

Nordmenn elsker Norge. Vi er stolte av landet vårt, og spesielt naturen vår. Når det lages TV programmer som viser frem dette, så trigger det nasjonalfølelsen og vi kjenner at det gjør godt langt ned i hjerterota.

Vi har lyst til å se mer av landet vårt. Mange har nok en drøm om å feriere mer i Norge, men Norge er et dyrt ferieland også for oss nordmenn. En tur med Hurtigruta fra Bergen til Kirkenes koster adskillig mer enn en ukes sydentur, og derfor er det flere som har lyst til å ta en slik tur enn de som faktisk ser seg i stand til å gjøre det. Nå gir NRK oss muligheten til å oppleve noe av det vi drømmer om uten at vi får vondt i hodet av regningen.

Naturopplevelser og friluftsliv er verdier som settes høyt i norsk kultur. Selv om stadig flere av oss blir stadig mer urbane og komfortsøkende, er vi vokst opp i en tradisjon der “det riktige” er å komme seg ut i skog og mark og nyte en mest mulig uberørt natur. TV-programmer som tar opp i seg noe av dette verdigrunnlaget døyver kanskje noe av den trangen – eller skal vi kalle det skyldfølelsen – vi sitter med fordi vi i for liten grad er ute og opplever naturen direkte på kroppen.

Men i tillegg til disse tematiske begrunnelsene, ser jeg ikke bort i fra at det også kan være noen tv-faglige begrunnelser som det kunne vært interessant å diskutere videre.

Den “normale” tv-hverdagen består av programmer med høyt tempo og med stadige agn som skal holde vår interesse oppe over tid, samtidig som jeg for egen del i alle fall ofte opplever at når programmet er over så kjenner jeg på en tomhetsfølelse – en opplevelse av å ha blitt lurt til å bruke tid på noe som jeg egentlig ikke opplever noe særlig verdi ved.

Hurtigruten minutt for minutt er noe fundamentalt annet. Her får jeg servert bilder av baugen på båten, og blir fortalt at først om en time eller to så legger vi til kai på et angitt sted langs kysten. Og mens minuttene og timene går så skifter bildene mellom ulike vinkler, men alt går stille og rolig for seg og jeg må bare vente på at båten jobber seg fremover. Programmet krever ikke all min oppmerksomhet, men det er avslappende å ha det på i rommet. Lyden av bølgeskulp og behagelig musikk gjør at jeg kan gå til og fra og likevel ta del i reisen. Takket være det gode været så har bildene vært ekstra vakre å se på, og horder av småbåter har fulgt med på deler av seilasen for å gjøre bildene ennå bedre. Tempoet i sendingen gir meg tid til å suge inn inntrykkene, og kjenne på den gode følelsen som skapes og ikke engang Dagsrevyen bryter inn for å dra meg ut av drømmeverdenen.

Kritikere og tv-eksperter vil kunne si at hele prosjektet er et endeløst langt gjesp der ingenting skjer og kameraene bare fungerer som “overvåkningskamera”, men kanskje er det tid for å diskutere om action og tempo er løsningen på moderne mediehistorier. Det kan jo tenkes at publikum også setter pris på andre ting enn korte glimt fra en fragmentert medieverden der journalister og produsenter bare serverer et sterkt begrenset utvalg av virkeligheten basert på noe så ullent som “en journalistisk vurdering”.

I denne sammenhengen er det verd å merke seg at når et tv-selskap er til stede på Hurtigruta – eller et hvilket som helst annet sted – så preger det i seg selv situasjonen slik at det som kommer ut ikke nødvendigvis er helt representativt. Det er umulig for meg å vite hvor mye som er iscenesatt av NRKs folk, og hvor mye som er resultat av spontane lokale initiativ, men at båtparadene og skolekorpsene står klare ved nærmest hvert anløp er vel i alle fall ganske langt unna hverdagen for hurtigrutene som seiler langs kysten vår hver dag året rundt. Sånn sett kan det sies at heller ikke denne sendingen forteller den sanne historien om hurtigruta noe mer enn hva som er vanlig for fjernsynshistorier.

Med sin direktesending fra Hurtigruta gir NRK oss en nasjonal opplevelse på linje med ski-VM og OL på Lillehammer, og jeg synes det er bra! Om ikke noe annet så er det i alle fall ettertrykkelig bevist at det ikke MÅ være action og full guffe for å samle norske tv-seere. Seertallene så langt viser at vi er mange som setter pris på slow-tv også, når bildene er vakre og opplevelsene gode.

Og Trygve Hegnar kan gni seg i hendene for en markedsføring av Hurtigruta som må overgå selv hans villeste drømmer.