Det er også tydelig at det er noen som har lagt merke til hva jeg har gjort, og blitt interessert i å få høre litt av mine erfaringer, for i forrige uke fikk jeg i alle fall invitasjon til å dele noen tanker med en gruppe kolleger og lærerstudenter. Og i etterkant av den samlingen har jeg også skrevet noen refleksjoner på UiA Beta.

Min opplevelse er at bloggingen gir noen gevinster i forhold til tradisjonell undervisning, men det er sikkert mulig å oppnå ennå mer enn hva jeg har klart så jeg vil gjerne ha innspill og ideer til å videreutvikle konseptet.

Så langt tenker jeg at de viktigste gevinstene er:

1. Studentene jobber jevnere gjennom hele semesteret fordi bloggingen krever ukentlig arbeid. Erfaringen fra andre kurs er at en del studenter tar livet ganske med ro de første ukene av et nytt semester for så å gjøre et skippertak når det nærmer seg eksamen
2. Studentene leser pensum som de ellers kanskje hadde nedprioritert fordi en del av bloggoppgavene bygger på pensumsartikler
3. Studentene får skrive- og argumentasjonstrening uten at dette settes spesifikt på dagsorden

NRK har tatt mål av seg til å direktesende hele turen fra Bergen til Kirkenes, og allerede første kvelden var over 1,3 millioner nordmenn innom sendingen. I løpet av helgen virker det som om oppmerksomheten rundt prosjektet bare har økt. I alle fall kommer det stadige meldinger gjennom sosiale medier som signaliserer at nordmenn i inn- og utland prioriterer NRK2.

Men hva er det egentlig som har skjedd? Hvorfor denne oppmerksomheten?

Jeg vil tippe at både NRKs egne folk, så vel som mediekommentatorer land og strand vil analysere prosjektet grundig i dagene og ukene som kommer, så min foreløpige analyse må tas som nettopp det – en foreløpig refleksjon mens båten – og tv-sendingen – bare er halvveis på sin reise.

Nordmenn elsker Norge. Vi er stolte av landet vårt, og spesielt naturen vår. Når det lages TV programmer som viser frem dette, så trigger det nasjonalfølelsen og vi kjenner at det gjør godt langt ned i hjerterota.

Vi har lyst til å se mer av landet vårt. Mange har nok en drøm om å feriere mer i Norge, men Norge er et dyrt ferieland også for oss nordmenn. En tur med Hurtigruta fra Bergen til Kirkenes koster adskillig mer enn en ukes sydentur, og derfor er det flere som har lyst til å ta en slik tur enn de som faktisk ser seg i stand til å gjøre det. Nå gir NRK oss muligheten til å oppleve noe av det vi drømmer om uten at vi får vondt i hodet av regningen.

Naturopplevelser og friluftsliv er verdier som settes høyt i norsk kultur. Selv om stadig flere av oss blir stadig mer urbane og komfortsøkende, er vi vokst opp i en tradisjon der “det riktige” er å komme seg ut i skog og mark og nyte en mest mulig uberørt natur. TV-programmer som tar opp i seg noe av dette verdigrunnlaget døyver kanskje noe av den trangen – eller skal vi kalle det skyldfølelsen – vi sitter med fordi vi i for liten grad er ute og opplever naturen direkte på kroppen.

Men i tillegg til disse tematiske begrunnelsene, ser jeg ikke bort i fra at det også kan være noen tv-faglige begrunnelser som det kunne vært interessant å diskutere videre.

Den “normale” tv-hverdagen består av programmer med høyt tempo og med stadige agn som skal holde vår interesse oppe over tid, samtidig som jeg for egen del i alle fall ofte opplever at når programmet er over så kjenner jeg på en tomhetsfølelse – en opplevelse av å ha blitt lurt til å bruke tid på noe som jeg egentlig ikke opplever noe særlig verdi ved.

Hurtigruten minutt for minutt er noe fundamentalt annet. Her får jeg servert bilder av baugen på båten, og blir fortalt at først om en time eller to så legger vi til kai på et angitt sted langs kysten. Og mens minuttene og timene går så skifter bildene mellom ulike vinkler, men alt går stille og rolig for seg og jeg må bare vente på at båten jobber seg fremover. Programmet krever ikke all min oppmerksomhet, men det er avslappende å ha det på i rommet. Lyden av bølgeskulp og behagelig musikk gjør at jeg kan gå til og fra og likevel ta del i reisen. Takket være det gode været så har bildene vært ekstra vakre å se på, og horder av småbåter har fulgt med på deler av seilasen for å gjøre bildene ennå bedre. Tempoet i sendingen gir meg tid til å suge inn inntrykkene, og kjenne på den gode følelsen som skapes og ikke engang Dagsrevyen bryter inn for å dra meg ut av drømmeverdenen.

Kritikere og tv-eksperter vil kunne si at hele prosjektet er et endeløst langt gjesp der ingenting skjer og kameraene bare fungerer som “overvåkningskamera”, men kanskje er det tid for å diskutere om action og tempo er løsningen på moderne mediehistorier. Det kan jo tenkes at publikum også setter pris på andre ting enn korte glimt fra en fragmentert medieverden der journalister og produsenter bare serverer et sterkt begrenset utvalg av virkeligheten basert på noe så ullent som “en journalistisk vurdering”.

I denne sammenhengen er det verd å merke seg at når et tv-selskap er til stede på Hurtigruta – eller et hvilket som helst annet sted – så preger det i seg selv situasjonen slik at det som kommer ut ikke nødvendigvis er helt representativt. Det er umulig for meg å vite hvor mye som er iscenesatt av NRKs folk, og hvor mye som er resultat av spontane lokale initiativ, men at båtparadene og skolekorpsene står klare ved nærmest hvert anløp er vel i alle fall ganske langt unna hverdagen for hurtigrutene som seiler langs kysten vår hver dag året rundt. Sånn sett kan det sies at heller ikke denne sendingen forteller den sanne historien om hurtigruta noe mer enn hva som er vanlig for fjernsynshistorier.

Med sin direktesending fra Hurtigruta gir NRK oss en nasjonal opplevelse på linje med ski-VM og OL på Lillehammer, og jeg synes det er bra! Om ikke noe annet så er det i alle fall ettertrykkelig bevist at det ikke MÅ være action og full guffe for å samle norske tv-seere. Seertallene så langt viser at vi er mange som setter pris på slow-tv også, når bildene er vakre og opplevelsene gode.

Og Trygve Hegnar kan gni seg i hendene for en markedsføring av Hurtigruta som må overgå selv hans villeste drømmer.

Dette eksperimentet viser at det er mulig å endre folks kjøreadferd gjennom spill-lignende virkemidler. I stedet for å tvinge frem lovlydighet gjennom frykt for straffereaksjoner, benyttes positive motivasjonsfaktorer.

I et samfunnsmessig perspektiv kan dette åpne for mange positive ringvirkninger, og en av de sektorene som aktivt undersøker mulighetene for å bruke spillmekanikk til å motivere for adferdsendringer er helsesektoren.

J. Leighton Read og Stephen M. Shortell publiserte nylig en artikkel med tittelen Interactive Games to Promote Behavior Change in Prevention and Treatment der de skriver:

There is great promise in channeling these hours of engagement to address some of the most difficult and persistent challenges involving diet, exercise, and adherence to therapy. Sufficiently engaging games might enhance the effectiveness of health messaging, allowing individuals to practice useful thought patterns and behaviors and encouraging them to explore and learn from failure in safe virtual environments.

Vi er på et tidlig stadie ennå i forhold til å anvende erfaringer fra spillindustrien på andre områder i samfunnet, men at det ligger et ubrukt potensial her, synes for meg å være ganske klart.

Lenker til relevante saker:

• http://www.thefuntheory.com/
• Levi R. Bryant: Gamification as a New Diagram of Power? (28.03.11)
• Health Games Research: J. Leighton Read

Ein debatterer ikkje lenger digitaliseringa av skulen. Det digitale klasserommet er ein visjon innprenta av Kunnskapsløftet, der digital dugleik er sidestilt med det å kunna lesa, skriva, rekna og uttrykka seg munnleg.

Slik jeg ser det gir digital teknologi en rekke nye muligheter til å formidle og engasjere, MEN formålet med undervisning – eller journalistikk, kommunikasjon eller informasjonsarbeid – er da ikke formidlingen i seg selv, men det som formidles.

I forbindelse med 30-års-markeringen CBS’s nyhetsmagasin “Sunday Morning” lagde redaksjonen en veldig bra reportasje om  den utviklingen som har skjedd på mediefronten fra 1979 til 2009. Det mest interessante er kanskje konklusjonen om at det til tross for de enorme endringene, fortsatt er bruk for den ”gammeldagse” journalistikken.

For oss som er litt “nerdete” anlagt er det viktig med en påminnelse i blant om at de grunnleggende behovene hos oss mennesker ikke forandrer seg like fort som teknologiene rundt oss.

There is now, for the first time in the history of the world, an abundance of content and a scarcity of attention. (David Sasaki)

Utfordringen i kommunikasjonsbransjen er nå å vinne kampen om oppmerksomheten og skape engasjement rundt de saker man ønsker å formidle, og gode spill skaper engasjement!

Det var 26 personer til stede – 25 gutter og én jente – og hørte på meg og  flesteparten var avgangselever fra ulike videregående skoler på Sørlandet. Jeg håper å se noen av de igjen til høsten!

Her er lysbildene til presentasjonen:

Lenker til andre saker:

• Gamification – how we can use game mechanics in areas that are not a game (09.03.2011)
• How to Design a Simple Newsgames Authoring Tool (08.03.2011)
• Data i spillformat øker innsikt og engasjement (04.02.2011)
• Varför ska man spelifiera sin verksamhet (31.01.2011)
• How Can We ‘Gamify’ the News Experience (19.01.2011)
• Bunchball: Gamification 101

På verdensbasis ble det solgt 15 millioner iPad-er i 2010 og estimater anslår at det er opp mot 150.000 av dem  i Norge, og nå er både iPad 2 og en rekke andre lesebrett på vei til butikkene slik at antallet lesebrett her til lands kanskje passerer en halv million i løpet av året.

Det som imidlertid forundrer meg er at mediebransjen synes å ha veldig store forhåpninger til akkurat iPad istedet for å satse bredt på hele post-PC-segmentet. Det er ingen tvil om at iPad er et fascinerende flott produkt og at Apple er blant de beste i verden på å utvikle spennende løsninger, men det er like så sikkert at verken på PC-fronten eller mobiltelefonfronten har Apple klart å få noen varig dominans i absolutte salgstall over tid.

I fjerde kvartal 2010 ble det solgt dobbelt så mange Android-baserte telefoner som iPhones, og etterhvert som leverandørene av Android-baserte nettbrett kommer ut med sine produkter, forventes det stort salg også av disse slik at Apple ikke forventes å ha markedsdominans særlig lenge.

La meg ta et tankeeksperiment:

• Om et år finnes det en halv million lesebrett i Norge
• Apple har en markedsandel på 50 %
• Halvdelen av Norges befolkning er interessert i å lese VG

Hvis disse forutsetningene slår til sånn noenlunde vil det si at antallet som er interessert i – og som har teknisk tilgang på - VG+ er i størrelsesorden: 500.000 x 50% x 0,5 = 125.000. Men om interessen er der så er det ikke gitt at betalingsvilligheten er der, så et veddemål om at man klarer å verve hundre tusen abonnenter ville jeg ikke satset mye penger på. Og om de så skulle lykkes så er hundre tusen likevel ikke mer enn drøyt en fjerdedel av gjennomsnittsopplaget for papirutgaven på begynnelsen av 2000-tallet.

Jeg har selvsagt forståelse for at man må starte et sted, men Rupert Murdochs folk jobber allerede med å få The Daily på flere plattformer, og jeg kan ikke skjønne annet enn at norske mediehus har et ennå større behov for å utvide kretsen av potensielle lesere. Kommer man opp med gode løsninger for nettbrett og smartphones uten å låse seg til en enkelt leverandør eller system, så er muligheten betydelig større for å nå et forsvarlig forretningsmessig volum.

Lenker til andre saker:

• Førsteinntrykk iPad 2 (03.03.2011)
• iPad 2 – en nesten fullblods oppgradering (02.03.2011)
• Apple leder fortsatt suverent i «post-PC verdenen» (03.03.2011)
• Journalisten.no: “Vurderer andre app-løsninger” (28.01.2011)
• Tablet Journalism: Can Rupert Murdoch’s iPad Adventure Save the News Business? (04.02.2011)
• Smartmobil: Disse blir mye viktigere enn lesebrettene (22.01.2011) 
• iPad research by the Reynolds Journalism Institute (09.02.2011)

Men det jeg har tenkt i etterkant av denne opplevelsen er likevel om det virkelig går an for meg som jobber med mediefaglig utdanning å ikke selv være aktivt til stede i sosiale medier?

I pedagogiske kretser diskuteres det veldig om nytteverdien av sosiale medier i undervisningen, og når professor Peder Haug ved Høgskulen i Volda la bredsiden til i Sunnmørsposten, vekket det kraftige reaksjoner. Dette er bare et lite utvalg:

• Inger Hilde Wold Ingebretsen: Dartpiler?
• Arne Olav Nygard: “Å stengje for Facebook på skulen er ei reinspikka pedagogisk fallitterklæring”
• Lise Tranum Nordli: Sosiale medier…bruk eller kast?

Jeg skal la den diskusjonen ligge nå og bare nøye meg med å vise til Online University’s liste over 100 Inspiring Ways to Use Social Media In the Classroom som i alle fall viser at noen synes det er bryet verd å teste ut mulighetene før de eventuelt forkastes. 

For meg som jobber i høyere utdanning handler det også om å bidra til at utdanningen får en høyest mulig relevans for det fremtidige arbeidsmarkedet mine studenter skal ut i. Både norsk og utenlandsk arbeidslivsforskning peker på at fremtidens arbeidstakere vil være mer opptatt av å realisere seg selv og å bygge en personlig merkevare, enn hva tidligere generasjoner har vært. Dette har initiert en intens ledelsesdebatt de siste ukene i flere næringslivsfokuserte medier. Bl.a. skriver Vibeke Hammer Madsen, HSH, i Ukeavisen Ledelse den 18.02.11:

Det er faget som teller, og det å få anerkjennelse ut fra en personlig merkevarebygging. For å lykkes i å bygge egen personlig merkevare er de avhengig av ledere som ser dem, gir dem muligheter og er gode veiledere.

Sosiale medier er som skapt for“personal branding” og dekan ved Høgskolen i Nord-Trøndelag, Kjell-Åge Gotvassli understreker viktigheten av å ta dette på alvor i kronikken “De nettinnfødte tar over“:

Å forby de nettinnfødte å bruke Facebook, Twitter og andre sosiale media i arbeidstiden vil være å gå baklengs inn i fremtiden. Disse mediene er en naturlig del av deres hverdag og en viktig kilde til informasjon og kunnskap.

Hvis det da er sånn at mine studenter trenger å få kompetanse i sosiale medier fordi det blir en naturlig del av deres arbeidshverdag senere, og fordi de bedrifter og organsisasjoner som studentene etter hvert skal søke jobb hos bruker sosiale medier aktivt til ulike formål; ja, da mener jeg det vil være uhørt om ikke også utdanninger innenfor medie- og kommunikasjonsfag tar for seg denne delen av medievirkeligheten og at vi som underviser i mediefag har egen brukererfaring å vise til.

Nettopp derfor var det veldig interessant å lese MediaShift’s artikkel: How to Integrate Social Tools into the Journalism Classroom der det vises til eksempler med Facebook grupper og sider, Tumblr, Posterous, WordPress, Storify, Google Docs, Mind Meister m.m. 

Journalism educators need to lead by example and experiment. It’s OK to try something that doesn’t work perfectly.

Også London School of Business and Finance’ forsøk med å flytte hele klasserommet ut på Facebook, gir meg inspirasjon til å komme opp med nye idéer.

LSBF’s revolutionary Facebook application, the ACCA Prep Centre, was awarded the coveted ‘Study Resource of the Year’ title, at the ceremony held in London’s Mayfair district. The award recognises LSBF’s cutting-edge approach to education delivery and reaffirms its position at the forefront of innovation in the sector.

Så kjære kolleger, skal man henge med i svingene i forhold til dette er første skritt å skaffe seg en Facebook-profil…

Med det i mente er det interessant å lese Fædrelandsvennen som har et oppslag med Louis Holbrook - en forholdsvis mye profilert konsert- og kulturarrangør her i byen – der han langer ut mot studentenes manglende kvalitetsbevissthet og hevder at så lenge studentene kan drikke seg fulle så er det ikke så nøye med resten.

De er jo ikke interessert i noe annet enn å bli drita full, billigst mulig. Det eneste tilbudet som ser ut til å interessere dem er når utestedene tilbyr “drikk to øl for prisen av én”, sier Holbrook.

Sammenlignet med UiB-lektorens Facebook-melding oppfatter i alle fall jeg dette som et sterkere og mer provoserende utsagn, kombinert med at utsagnet ikke er et resultat av et øyeblikks ubetenksomhet bak tastaturet, men noe som er sagt direkte til en journalist i landsdelens største avis. I følge Fædrelandsvennen er studentenes reaksjon denne gang å trekke på smilebåndet.

Jill Walker Rettberg, UiB, skriver på sin blogg at:

Dersom UiB-foreleseren hadde ytret sin klage i offentlighet ville det ikke vært noen sak for BT å skrive om. Men hennes ytring fant sted i et lukket forum, hvor en såkalt venn som har hatt adgang til profilen hennes har sendt et skjermbilde til en BT-journalist som med redaksjonens støtte har valgt å lage en sak på det.  

Kan det være at sosiale medier i øyeblikket er så “hot” at man må være ennå mer forsiktig med hva man ytrer i en slik kontekst enn ellers? Det gir meg i så fall lyst til å omskrive en gammel søndagsskolesang og bruke det som tittel på dette innlegget. Kanskje trenger man ikke lenger være så forsiktig med hva man ser eller sier bare man er forsiktig med det man taster.

As a self-proclaimed hard core gamer, I chuckled when I look at most of this. There is a part of me that thinks this is just some crazy fad that is going to pass…but there’s also a part of me that sees the value in a system like this if it can motivate and encourage people and make them enjoy their job or school more.

Hvis så denne spådommen slår til så blir oppfølgingsspørsmålet for min del hva dette innebærer for journalistikken. Bernard Suits definerer i boken Grasshoppers spilling som et selvvalgt ønske om å løse unødvendige hindringer, og det å finne løsninger på utfordrende situasjoner ligger nært opp til både virkeligheten, samfunnet og dermed også journalistikkens funksjon i forhold til det å informere.

Mindy McAdams skriver i boken Flash Journalism:

A video game interface could be designed to present a complex story as a puzzle, or possibly as a detective novel. As anyone who has ever played a video game knows, you learn a lot through playing, and the more you know, the better you play.

Et sideblikk til pedagogikken viser at begrepet educative gaming er mye omtalt. Argumentasjonen går på at effektiv læring forutsetter at den som skal lære noe har et engasjement og en entusiasme for å tilegne seg kunnskap fordi vedkommende har et behov for å omsette denne kunnskapen til handling på ett eller annet vis.

Men selv om spill kan brukes til å illustrere, eksemplifisere eller engasjere så må det nødvendigvis være en grense for hvor langt man kan gå innenfor denne sjangeren og fremdeles hevde at det man holder på med hører hjemme i en journalistisk sammenheng.

Det er imidlertid viktig å huske på at journalistikk ikke bare handler om å formidle konkrete fakta gjennom å besvare de grunnleggende spørsmålene hvem, hva, hvor og når, men man skal også forsøke å besvare de bakenforliggende hvorfor og hvordan. I journalistikkforskningen beskrives noe av dette med det litt tvilsomme begrepet “interpretive reporting”. Tvilsomt fordi fortolkning aldri kan være helt nøytral eller objektiv, noe som tross alt er journalistikkens ideal selv om det er lenge siden man trodde det var mulig å nå dit.

While a descriptive storytelling style focuses on what happened in a straightforward, descriptive manner, an interpretive article is focused on analysing, evaluating and explaining events. (Adam Shehata)

Reynolds School of Journalism ved University of Nevada er en av de journalistutdanninger som tydelig setter denne fortellerformen på dagsordenen ved å tilby flere emner innen interaktive fortelleformer og bruk av spilldesign i journalistikk. Studenter her har også laget en rekke småspill relatert til miljøvernsaker, noe som i seg selv viser at dette er overkommelige oppgaver for folk uten spesialkompetanse bare man yter litt innsats i forhold til å lære seg noe programvare.

Også den prestisjetunge Columbia School of Journalism, NY, og andre journalistutdanninger utvikler studietilbud om dagen langs de samme linjer der fokuset er å utdanne en ny type journalister som kan tenke journalistikk “utenfor boksen”.

Huffington Post lanserte for en stund siden underholdningstjenesten Predict the news. Dette er en tjeneste der brukeren skal forsøke å gjette seg til hendelser som ligger i fremtiden og som har nyhetsverdi. Man registrer en profil og velger så ut hvilke spørsmål man vil svare på. Det kan være spørsmål som “Who will win the Grammy for Album of the Year?“, Will Yemen’s president be ousted? o.s.v. Når saken blir avklart får man tildelt poeng dersom man har gjettet riktig, og på den måten kan brukerne måle seg med sine venner. Så langt jeg kan se det har dette spillet både en underholdningsfunksjon mens man gjetter, samtidig som det skaper en motivasjon for å følge med på sakenes utvikling videre. Begge deler bidrar til at brukerne trekkes tilbake igjen til nettstedet for senere besøk, noe som innebærer både en kommersiell verdi men også en mulighet for økt oppmerksomhet rundt nyhetenes innhold.

Karin Ryding i Ozma Speldesign skriver på bloggen Mediaevolution at selv om belønning er en vanlig måte å tenke på når det gjelder spill, så er det viktig å være seg bevisst at brukere er forskjellige:

Alla gillar inte att få poäng och tävla. Vi har lärt oss att det är lika viktigt att ta med kommunikation, lekfullhet och aktivitet. Våra erfarenheter ifrån Tänk om! var att många gjorde uppdragen, utan att registrera sin aktivitet. De gjorde det inte för poängens skull, utan för att de ville lära sig något och samtidigt ha roligt.

Overfor mine kommunikasjonsstudenter ved Universitetet i Agder har jeg trukket frem noen eksempler på spill brukt i en faktafortellende kontekst og et spørsmål som det flere ganger har vært stor uenighet om blant studentene er spillets relevans i forhold til de journalistiske poengene i saken. Hva er det egentlig du testes på, og hva sitter man igjen med etter å ha spilt spillet?

Men en student som hadde spilt MtvUs Darfur is dying sa etterpå at hun kanskje nå hadde fått en bakgrunnskunnskap som vil hjelpe henne til å forstå bedre hvis hun på et senere tidspunkt dumper borti en sak om Darfur? Der og da opplevde hun det altså som underholdning, men det forhindrer jo ikke at noe fester seg til en annen anledning.

Lenker til andre saker:

• Mediaevolution: Ett spels minsta möjliga beståndsdelar (21.02.2011)
• Sources and methods: “Gamification” And What It Means For Intelligence (18.02.2011) 
• MediaShift Idea Lab: How Can We ‘Gamify’ the News Experience (19.01.2011)
• Bloomberg Businessweek: ‘Gamification’: A Growing Business to Invigorate Stale Websites (19.01.2011)
• NewstopiaVille - Just another Next Newsroom Project site

Generalsekretæren i Høyre, Lars Arne Ryssdal poengterer akkurat dette ganske så treffende overfor VG Nett

Dette er i prinsippet private uttalelser i en privat sfære, men man må som offentlig person være bevisst på at man også må kunne stå inne for ytringene om de kommer på trykk

Uttrykket om at alt du sier kan og vil bli brukt mot deg, har på ny fått en aktualitet. Journalister har til og med fått en egen iPhone-app for å finne frem til gamle sitater av hva folk en eller annen gang har sagt til ett eller annet medie. Dermed kan vi bare sette oss tilbake og vente på flere oppslag med pinlige utsagn som er sagt i en kontekst, men som dukker opp igjen i en helt annen.

Det er interessant å følge twitter- og nettdebatter om Ormbustadsaken og inntrykket jeg får er at mens omdømmerådgivere og medieeksperter er enige om å rakke ned på en sleivete adferd fra varaordførerens side, så er det mange andre som er vel så opprørt over medienes interesse for saken.

Journalistikkens idealer om å gi saklig og presis informasjon om vesentlige forhold i samfunnet, innebærer først og fremst en sannhetssøkende innstilling.

Peter Beckman har tidligere vært leder for Dagens Nyheters mobilredaksjon og er nå ansvarlig utgiver for forstadsavisen Sødra Sidan som er bygget opp rundt borgerjournalistisk tenkning, mener at journalister i en digital hverdag ikke lenger kan være like konfliktsøkende som tidligere.

Prøv at stimulere til dialog frem for konflikt. Det indebærer blandt andet at løfte folks virkelighedsbilleder frem og hjælpe dem med at forstå bagsiden af egne argumenter og forsiden af andres.

Muligens ville det blitt bedre journalistikk om man i stedet for å trykke den sleivete Facebook-kommentaren til Ormbustad, hadde tatt en telefon for å finne ut hva hun egentlig syns om at en dame av utenlandsk opprinnelse skal representere Norge i Düsseldorf i mai. Hva varaordføreren i Aure egentlig mener har vi i alle fall ikke fått vite gjennom de oppslagene som har vært publisert de siste dagene, for hva annet kan hun gjøre enn å forsøke å legge seg langflat og angre når hun får hele landets oppmerksomhet mot seg?

Men med tanke på den ganske så intense debatten som går rundt minoritetsgruppers delaktighet og flaggbruk på 17. mai, så skulle det ikke forundre meg om det faktisk finnes en del nordmenn som reelt sett mener at vi også bør bruke Eurovision Song Contest til å vise frem det urnorske. I dagens mediebilde vil det være vanskelig å løfte frem et slikt politisk ukorrekt synspunkt, men Ormbustads facebook-melding kunne gitt en glimrende anledning for å debattere sakens innhold. I stedet velger mediene å fokusere på formen. Selvsagt gir det mer juicy overskrifter, men er muligens ikke i tråd med medienes samfunnsoppdrag slik det bl.a. kommer til uttrykk i Vær Varsom-plakatens pkt. 1.2

Pressen ivaretar viktige oppgaver som informasjon, debatt og samfunnskritikk. Pressen har et spesielt ansvar for at ulike syn kommer til uttrykk.